- 189 -
Til de unge i Hattfjelldal
- for det bidrag de har ydet til nærværende
skrifts tilblivelse - vil jeg tillate mig at anføre
et digt, som jeg skrev i min ungdom:
Deilige Norge med solglimt i dale
hvor kan jeg dig tilfulde avmale.
Ethjem du er os saa vel forborgen,
underdeilig skjønt i vaardagens moren
med roser og liljer og blomster smaa,
der fryder vort øie i hvor vi mon gaa,
mens fuglene kvidre paa grønnende gren,
paaminder om livet med tanker saa ren –
Med barnlig uskyld og straalende øie -
Ubevist om verdens daarskap og møie.
Et mildt vindpust farer gjennem løvsalen
mens elve og bække glitre i dalen,
blæser bort al udunst og harme
hvorav verden saa ofte mon larme,
opklarer det før saa omtaakede sind,
bringer friskhet, kvikhet og klarhet derind.
- Den unge ”knøs” stanser paa veien -
Betænker sig - og smiler -
Ansigtet opklares - ”forunderligt!”
og tankerne iler:
”Skjønt og fagert, underdeilig skjønt,
o, hvem kunde om slig have drømt!”
Smilende, glad som vaardagens morgen
banker hans hjerte saa fjernt fra sorgen.
Han tænker og ler - ja, hvem kan gjætte hans
tanke? -
Den uindskrenket paa vidden saa ystig mon
vanke. –
Hvad øiner han ei i det fjerne -
- 190 -
en lysende, blinkende stjerne.
Den giver ham haap, den giver ham lyst,
kunde den blot bringes til hans hjemlige kyst.
”I har faat en nydelig plet av Guds grønne
jord at bo paa,” sa presten Smith fra Kautokei-
no under sin avskedsprædiken i Hattfjelldals kir-
ke for nogen aar siden (1913) efter at ha tjenest-
gjort under ledigheten - før Th. Melby ble ut-
nævnt.
Gid da denne nydelige plet - Hattfjelldalen
- altid gjennem tiderne maa være prydet med
en befolkning, der er sammenknyttet med bro-
derskapets baand i tro, haap og kjærlihet - og
tillit til lyse makter, og som søker efter bedste
evne at leve et liv i overensstemmelse med den
høieste aands vilje.
Da vil solen skinne velgjørende smukt paa
denne plet og varme glade, retskafne, ærlige og
gudhengivne hjerter, og i den milde luftning vil
de føle at Herren er nær.
- SLUTT -
Tilbake til innhold